Fortellingen om Ramayana bygger på sanne og virkelige hendelser, men disse hendelsene fant hovedsakelig sted i en tetthet høyere i underoktaven enn den nåværende jordvibrasjonen for rundt 17,200 år siden i den planetariske sfæren jorden, på stedet kalt Atlantis.
Atlantis ble styrt av entiteten kalt Dasharatha, som hadde fire sønner ved navn Rama, Lakshmana, Bharata og Shatrughna. Atlantis var fredelig og velstående på den tiden, og mange av menneskene var glade og fornøyde med livssyklusen sin.
En gruppe fra det plejadiske sosiale minnekomplekset besøkte Atlantis, ettersom de var på en misjon for å utforske det universelle komplekset og også spre kunnskapen om kjærlighet/lys på stedet Atlantis i denne tiden. Entiteten kalt Dasharatha tok imot dem med åpne armer og lot dem lære av dem.
Plejadierne ble fascinert av kulturen og tradisjonene i det atlantiske sosiale minnekomplekset.
En gruppe reptilske sosiale minnekomplekser som bodde på den indre jordens plan på den tiden, var ikke glade for ankomsten av det plejadiske sosiale minnekomplekset og kunne se at plejadierne var en trussel mot deres eksistens og deres hensikt om å spre negativ polarisering.
Det reptilske sosiale minnekomplekset oppfattet at plejadierne var i Atlantis for å spre kjærlighetsvibrasjon, noe som vil hjelpe/akselerere flere entiteter til å bli uteksaminert inn i bevisstheten i positiv fjerde tetthet.
For å stoppe planen bestemte det reptilske sosiale minnekomplekset seg for å angripe Atlantis for å ødelegge det plejadiske sosiale minnekomplekset.
Entiteten Dasharatha og hans sønner Rama, Lakshmana, Bharata og Shatrughna visste at de måtte beskytte gjestene sine. De bestemte seg for å kjempe mot det reptilske sosiale minnekomplekset og ledet Atlantis' hær inn i en slags forsvarskamp.
Kampen mot det reptilske sosiale minnekomplekset var hard, men atlanterne kjempet tappert, sammen med de energetiske kjærlighetsvibrasjonene som ble sendt fra plejadierne.
Det reptilske sosiale minnekomplekset ble beseiret, og bare 25 % av reptilene overlevde, og plejadierne var trygge i spredningen av kjærlighetslys i den tiden.
Det plejadiske sosiale minnekomplekset var takknemlig overfor atlanterne for deres gjestfrihet og tapperhet, og derfor bestemte de seg for å dele sin kunnskap og teknologi for manipulering av rom/tid og andre egenskaper ved hjelp av tankeformer med folket i Atlantis.
Atlanterne lærte en enorm kunnskap fra det plejadiske sosiale minnekomplekset. De fikk informasjon om stjernene og planetene, og de var også i stand til å lære hvordan de skulle bruke reiser gjennom rom/tid. De lærte også om den negative polariteten, som de reptilske sosiale minnekompleksene, og også hvordan de skulle forsvare seg mot negative energivibrasjoner.
Entiteten kalt Ravana, som på den tiden var konge over stedet kalt Lemuria, hørte om atlanternes fremgang og makt og bestemte seg for å gå i ledtog med det reptilske sosiale minnekomplekset for å angripe Atlantis på grunn av Ravanas vibrasjoner av sjalusi.
Ravana hadde en plan om å bruke det reptilske sosiale minnekomplekset til å erobre planeten og gjøre atlanterne til slaver.
Rama og brødrene hans var i stand til å forsvare Atlantis mot planene til Ravana og dens hær av negativt polariserte entiteter. Entitetene var involvert i en lang kamp, men den positivt polariserte Rama og brødrene hans kjempet tappert med hjelp fra plejadierne. De var i stand til å beseire den negativt polariserte entiteten Ravana og dens hær. Dette var seieren som ble feiret av folket i Atlantis, en seier over Ravana og det reptilske sosiale minnekomplekset.
I motsetning til hendelsene i de abrahamittiske religionene skjedde hendelsene i Ramayana i en annen dimensjonal virkelighet, svært atskilt fra den nåværende tidslinjen i illusjonskomplekset.
Fortellingen om Ramayana brukes fortsatt i hinduistisk kultur som en referanse for å lære om positiv polarisering, vennskap, tapperhet og eventyr.