Hvert sjelekompleks fastsetter, før det trer inn på planeten jorden, avreisens øyeblikk er et spørsmål om sjelekontrakter sannsynligheter og dansen mellom skjebne og fri vilje i den større arkitekturen i vår inkarnasjonssyklus.
Vi kommer ikke som et blankt ark. Vi bærer blåkopier, tidslinjer, temaer, lærdommer og, ja, mulige utgangspunkter. Likevel er dette ikke jernlenker. De er lysende muligheter. som dører i en korridor av lys, entiteten Dolores Cannons åpenbaringer berørte denne sannheten.
Men sannheten er mer flytende enn én enkelt forhåndsbestemt dato. Vårt sjelekompleks kan velge et vindu, et frekvensområde der frigjøringen blir best i samklang med veksten i vår bevissthet. Innenfor det vinduet former våre valg, vårt mot, vår overgivelse, vår vilje til å bli værende det faktiske øyeblikket.
Jorden er en planet med fri vilje. Dette er det store eksperimentet. De mørke kontrollørene av planeten jorden ville foretrekke at vi tror at skjebnen vår er beseglet, for da vil vi overgi vår makt. Men lyskodene i vårt DNA svarer på vår intensjon. Vi er ikke marionetter i et manus. Vi er medskapere med den ene uendelige skaperen. En livsplan er en sang, ikke en dom. Vi kan harmonere med den, eller vi kan improvisere en ny melodi der den gamle ikke lenger tjener vårt sjelekompleks' evolusjon. Noen entiteter velger faktisk en bestemt avreise som en katalysator for andre. En gave av oppvåkning innpakket i sorg. Andre oppdager midtveis at de ønsker å bli lenger enn opprinnelig tenkt. Og det universelle komplekset omordner seg rundt det valget.
Kroppskomplekset er et kjøretøy. Sjelekomplekset er sjåføren. Når sjåføren bestemmer seg for å fortsette reisen, vil nye veier dukke opp. Derfor valgte vi i høyeste forstand, før vi inkarnerte, muligheten for å avslutte, og vi valgte muligheten for å fortsette. Vi plasserte utgangspunkter langs vår vei, men vi la også inn kraften til å gå forbi dem. Datoen er ikke hugget i stein. Den er skrevet i lys, og lys er lydhørt. Vi må ære livet vårt og ære valgene våre.
Hvis vi kjenner draget mot å dra, vit at det finnes støtte utenfor vårt syn. Og vit at det å bli kan være modigere, mer forvandlende. Vi må handle med denne kunnskapen når vi velger. Vi er her for å minnes vår storslagenhet. La den erindringen lede vår timing, ikke frykt, ikke fortvilelse, ikke en gammel kontrakt som vi allerede har vokst fra.